Roger Wiik

Kjære Roger! I går den 26 mars fikk jeg en trist beskjed om at du var gått bort. Vi møttes da vi begynte på styrmanns skolen i Tromsø i 1984 og siden har vi holdt kontakten. Jeg kommer aldri til å glemme da vi skulle seile på simulatoren på skolen. Kvelden i forveien hadde vi vært på byen. Ole kan du hente mæ i morra, æ kommer. Vi dro på skolen og møtte opp til timen, det var Roger sin tur til å seile og stå i radaren æ skulle sette ut posisjon i kartet etterhvert som vi seilte. Det gikk ei lita stund så spør Roger, kan vi bytte, det blir litt mye med at radaren går rundt. Vi bytta og æ gav Roger posisjon han skulle plotte i kartet. Ole e det greit at du plotte posisjon i kartet også. Jada det går bra. Så kommer faglærer inn, men Wiik sett du på stolen, ja du skjønne det Paulsen, æ har ti kaffe nu. Wiik som faglærer så trur æ du skal ta to koppa kaffe. Kor vi flirte etter at faglærer var gått ut. Vi har hatt mange gode samtaler opp gjennom årene. Det er så ufattelig trist at du er gått bort. Takk for et flott vennskap. Hvil i fred

Takk onkel før alt, smile dett og humor din e alltid i mitt hjerte💖

Vil i fred gode Roger

Kvil i fred ️

Hvil i fred Roger ️

Så forferdelig trist at denne helten ikke skulle få leve! Tenker på dere Lorena, Ingrid&Aleksandra️❤️

En hedersmann har satt seil for siste gang. Så altfor, altfor tidlig. Det virker ofte å være sånn, at de stjernene som lyser sterkest, de som er så enormt tilstede i livet - at de går først, som om himmelen selv kaller dem hjem. Ikke bare var Roger far til min datters beste venninne, men han ble også en god venn. En ekte nordlending, hjertevarm og uformell, som fremdeles bare gikk rett inn uten å banke eller ringe på - akkurat som om han fremdeles var en guttunge i det lille fiskeværet langt nord, der alle kjenner alle :) Og Roger kjente nok alle, uansett hvor i verden han satte sine bein. Hans livslyst og lette vesen smittet alltid over på andre, og i hans selskap var det alltid godt å være. Vi vil hedre hans minne ved å være mer som han: Alltid ha tid til en prat, alltid gå andre i møte med et smil, alltid se etter sola bak skyene og aldri gi opp. Aleksandra, Ingrid, Christian og Lorena, selv om det eneste riktige hadde vært at dere fikk beholde den kjæreste pappan deres og sjelevennen hvert steg på veien, lever hans lys videre i deres smil og i den styrken dere viser️. Vi gråter med dere i dag. Så, la oss leve våre liv med den samme varmen, lettheten, rausheten og motet som Roger viste oss. Farvel, hedersmann. Må du hvile i fred. Karianne, Emilia & Josefine

Roger du gikk bort så alt for tidlig. Må du hvile i fred, kjære Roger.

Det var ufattelig trist å motta beskjeden om Roger sin bortgang - dette var så altfor tidlig.Roger var tvers igjennom hel ved og en det gikk an å stole på samtidig som han alltid var i godt humør og skapte god stemning rundt seg. Rett og slett en fyr det var trivelig å være sammen med. Selv om vi de seinere åra treftes mer sporadisk, føltes det alltid slik at siste gang vi treftes var i "går". Sist vi treftes fysisk var under sjømatmessa i Barcelona i fjor og Roger tillot seg ikke noe hvileskjær, og hvis man ikke visste, var det tilnærmet umulig å merke at han slet med alvorlig sykdom. Roger fremsto som alltid hardtarbeidende og seriøs med kalenderen full av kundemøter samtidig som optimismen, humoren og latteren til enhver tid var tilstede. Akkurat som vi var vant til å se Roger vi kjente - og det er slik jeg alltid kommer til å minnes deg. Mine varmeste tanker og kondolanser går til Dere - Lorena, Christian, Ingrid, Aleksandra og den nærmeste familien. Med vennlig hilsen Terje

Kjære Roger, så ufattelig trist at du nå er borte. Kommer alltid til å huske de gode samtalene og dine kjappe, morsomme replikker. Du blir en dypt savnet kollega. Hvil i fred.

Som nærmeste nabo til Roger og Lorena på Hessa, fikk jeg følge sykdomsforløpet hans nær sagt dag for dag. Formen hans gikk i bølgedaler, men aldri om vi hørte ham klage. Det var faktisk Roger som trøstet oss andre, når vi var nedfor på grunn av hans sykdom. Roger ga aldri opp, han ville leve, han ville så gjerne oppleve at Ingrid og Aleksandra vokste opp fra jenter til voksne damer. Men å kjempe mot denne grusomme kreftsykdommen ble til slutt umulig, selv for denne ufattelig tapre mannen. Det var rett og slett «feige lag», som vi sa på fotballbana i oppveksten. Men Roger kjempet heroisk i over to år, han ga alt og mer til. For en mann, for en pappa å ha! Og for en venn å ha i nabohuset! Takk for alt, Roger, du hadde virkelig fortjent å vinne denne ujevne kampen. Men du ga alt - det vet vi som så deg både i sol og regn. Du blir savnet så det holder!

Kjære Roger, skole- og russekamerat - en herlig fyr.... Deg og Lasse i russetiden er noe av det morsomste jeg tenker tilbake på fra den tiden, så positive og glade karer.... Siden møttes vi jo bare sporadisk men jeg fikk hakeslipp i dag når jeg plutselig leste at du var gått bort.. Jeg burde jo ikke bli sjokkert, jeg visste at du sloss med sykdommen og at det var alvorlige greier.... Hvil i fred min venn - du etterlater deg gode minner hos alle dine venner og kjære det er jeg helt sikker på....... .